skolen

Halloen!
Føler liksom at jeg må benytte sjansen. Mange sier på bloggen (ihvertfall mitt inntrykk) at det er så grådig mye å gjøre på skolen, så da får jeg benytte sjansen til å gjøre det samme, når jeg faktisk har en prøve å øve til (den andre dette semesteret). Prøven har faktisk et pensum på hele 40 sider ( i bedøk), men likevel så er det et ork å prøve å gjøre det (føles ihvertfall slik). Må dra meg etter hårene, og nå har jeg nesten klart det, helt til jeg fant ut at det var en stund siden jeg hadde skrevet blogg-innlegg. Men nå er det bare 6 sider igjen av pensumet 2.gangen jeg leser, så jeg har vel strengt tatt ingenting å klage over?

Betroelsen

Jeg tar sjansen, håper jeg er så varm i bloggetrøyen a tjeg kan gjøre det.

Har nemlig tenkt å avsløre hva jeg skal gjøre neste år, synes likevel det er litt skummelt. Er så redd for at fordommene kommer med en gang, og at folk tenker at "du er en av DE ja", men tar likevel sjansen. Jeg kommer mest sannsynlig til å søke på Misjonshøgskolen i Stavanger. Ligger desverre ikke så mange bilder derfra på nettet, men den er grønn og hvit (hvis noen lurte). Jeg er så frimodig at jeg tror at studiet kan passe for meg. Når jeg så sier navnet på studiet, er jeg redd for at jeg vil møte enda flere fordommer, men tar sjansen en gang til: teologi.

Hvorfor er jeg så redd for fordommer? Tror nok jeg mest er det fordi jeg har møtt på folk som har tatt teologi, og som jeg personlig ikke synes har vært et godt nok forbilde. Derfor føler jeg litt at jeg må være utrolig god for i det hele tatt å tenke på det, sånn at jeg ikke skuffer folk slik som jeg selv har blitt skuffet. Dessuten får en jo raskt et stempel på at en er hyperkristen, og helt i skyene. Jeg håper likevel at jeg har beina på landjorden, for jeg har egentlig ingenting å frykte, tror jeg. "Er Gud for oss, hvem er da mot oss?"
For hva trenger jeg egentlig å prestere?