Skifte av blogg

Halloen godtfolk!
Jeg har nå desverre skiftet bloggadresse til wordpress, og dermed krøpet til korset. Den nye adressen er larskheg.wordpress.com. Får forhåpentligvis fikset matingen til facebook i løpet av de nærmeste dagene også. Håper på å se deg der ;)

England 2010

I år igjen ble det en tur med Next Level til England, og jeg synes det var utrolig bra! I år var det mer et under enn det jeg har sett før. Det er alltid slik når en drar på en tur som dette, så er en sykt avhengig av Gud.

Opplegget var at vi var 40 ungdommer fra Norge (hovedsakelig NL), og 10 ungdommer fra Rainham Parish Church, som ville utgjøre en betydning for en liten by kalt for Rainham, som ligger ca en halvtime øst for London (sone 6 på undergrunnen).
På forhånd ble vi advart om at de lokale ungdommene som vi ønsket å bety en forskjell for, var fattige ungdommer, og at det var mye ungdomskriminalitet og narkotika der. Dagen da de fleste ankom, var det et informasjonsmøte med politiet, det politiet briefet teamet om disse ungdommene som det var vanskelig å komme inn på, fordi de var så "harde" og så tøffe. Alle jentene fikk også voldtektsalarm i tilfelle det skulle skape problemer.
Dagen etterpå dro vi inn i parken deres, som var det lokale hengestedet for disse ungdommene, som hele byen tenkte at betydde trøbbel. Jeg snakket med en av dem i løpet av uken, og hun var blitt utestengt fra den lokale ungdomsklubben to uker tidligere fordi hun hadde vært med noen andre og ødelagt hele interiøret.
Vi opplevde imidlertid ingen trøbbel med dem (et bønnesvar i seg selv), selv om de røykte hasj osv når vi møtte dem første gang. Da var det omtrent ingen som var edru. Etterhvert som uken utviklet seg turde de å være edru, og de turde å være med på å spille fotball, basket, volley og mange andre aktiviteter.
Da jeg snakket med noen av dem om håp, fikk jeg en overraskelse. I Norge drømmer de fleste unge om hva som skal skje når de blir voksne, og hva de har lyst til å bli (feks sykepleier, lege, brannmann, advokat osv). I typiske reklamer for "Plan Norge" viser de afrikanske barn som har akkurat de samme drømmene. Dermed tenkte jeg at dette var noe som alle ungdommer har, men det hadde de ikke her. De kjedet seg, og visste ikke hva de skulle bruke livet på.
I løpet av uken så det ut til at de livnet til, og 9 av dem tok imot Jesus! Det vil si at de faktisk tok imot et håp som varer igjennom hele livet, og det er helt fantastisk! Håper inderlig at de fortsetter å holde på det! En av dem er virkelig på vei, og viser klart at dette er noe han vil fortsette med!
Det er merkelig å se hva som skjedd igjennom bønn. Vi hadde trodd at ingenting skjedde, og at vi kanskje fikk noen gode samtaler, men det som har skjedd her er over evne og alt vi kunne utrettet.
Jeg snakket med det lokale politiet etter vi hadde vært der en uke, og det var den roligste uken de noensinne hadde hatt. Det var begått NULL tilfeller av ungdomskriminalitet i byen. Alle de voksne som gikk forbi parken, inkludert ordføreren fikk helt sjokk over at ungdommene som bare hadde skapt utfordringer for dem, faktisk hadde det kjekt, og ikke gjorde noe ugagn. Disse voksne skjønte ikke hva som foregikk.
I tillegg hadde du alle barna som kom til parken. Det var noen i teamet vårt som begynte å aktivisere de, slik at foreldrene fikk noen timer fri til å slappe av, og det betydde mye for dem, og de visste at barna deres var trygge.

Mitt største øyeblikk var etter jeg snakket med noen ungdommer på torsdagskvelden, og forklarte evangeliet for dem. Dagen derpå traff jeg igjen en av dem, og spurte hva han tenkte. Han fortalte meg at det gav mening, og han hadde lyst til å ta imot Jesus. Jeg ble litt paff, men sa ja til å be til frelse med ham, og det var en utrolig bra stund! 15 min etterpå tok han med seg 4 kamerater som også hadde lyst til å bli kristne! Hadde aldri trodd at noen skulle komme til meg og spørre om det! Så vi ba for dem, og det var fantastisk! Var helt i skyene etterpå, og digg å se at Gud virkelig gjør under og jobber med folk! På konsertten etterpå ble 4 til kristne. Helt utrolig.

Noen folk torr at når vi drar ut for å misjonere, så ødelegger vi folk, og målet vårt er bare å få dem til å tenke det samme som vi tenker for det vi tenker er så mye bedre enn det som de tenker fra før. Den tankeganmgen stemmer ikke. Hvis vi tror at Gud har kommet ned fra himmelen for å redde verden, så er det klart vi har lyst til å fortelle om det, og la folk få del i den gode gaven det handler om! I tillegg handler budskapet om Jesus om mer enn bare frelse. Det handler om å kunne ha et håp, det handler om å kunne være fri fra ting som binder oss, f eks fortiden, bekymringer, og mye annet som ikke trenger å skape problemer. Det handler også om hvordan vi kan forholde oss til vår emedmennesker og gjøre dette til et bedre sted. Likevel handler det først g fremst om Jesus, og det han har gjrot for oss, som gjør alt det andre mulig.

I tillegg til alt det som skjedde med de engelske ungdommene, var det fantastisk å være i et så bra team med 40 andre, og Gud gjorde veldig mye bra i det teamet også. Vi fikk også være med å oppmuntre det engelske teamet, og bruke mye tid på bønn og bibelstudier, som bygget oss opp. Det e rogså fantastisk å være med i en gjeng som er så fokusert på vise Jesus.

Jeg skriver ikke dette for å fortelle om hvor fantastisk alt det vi gjorde var, men hvor fantastisk det Gud gjrode var. Dette skulle egentlig ikke vært mulig, men det ble mulig fordi Gud var der.
Gud er fantastisk, og Han har håp for deg også!!

Bilder kan du feks finne her

-Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?

Mange synes det er vanskelig å lese i bibelen, eller synes det er kjedelig. Det som stadig imponerer meg med den boken, er at den sier så utrolig mye på få ord, og det derfor tar litt tid å finne ut av hva den egentlig sier.
Derfor har jeg brukt over et halvt år på 6 vers, som jeg har lest om igjen og om igjen. Dette er vers som jeg aldri hadde trodd at jeg skulle stoppe opp i, og som en fort leser forbi, fordi det er så "vanlige." Likevel kjenner jeg at Gud har talt mye til meg gjennom dem, og tenkte å dele noen kjappe tanker. (Bibelversene er i kursiv, tankene mine i vanlig font.)

De kom til Jeriko, og da Jesus dro ut av byen sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt en blind mann ved veien og tigget. Han het Bartimeus, sønn av Timeus. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!»

Jesus kommer til en stor folkemengde, og likevel står det om en enkeltperson.

Mange snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Da stanset Jesus og sa: «Be ham komme hit!» De ropte på den blinde og sa til ham: «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg.»

Først av alt, så gir ikke fyren opp. Han er desperat. Han roper igjen. Jesus hører hva han roper, og han gjør noe med det. Jeg ser for meg en mild Jesus, som trosser hele forsamlingen (Som ville han skulle holde munn), og ber de som akkurat ignorerte ham om å ta han med til Jesus. Dette møtet er heller ikke skummelt, og de oppfordrer han til å være med godt mot, og at Jesus kaller på ham. Jesus velger å prioritere tid på denne mannen som alle andre ignorerer.

Mannen kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus.

Dette er det sykeste av alt, og det var det som virkelig slo meg da jeg skjønte hva det handlet om. Jesus er herre over himmel og jord, og var med på å skape jorden. Og så spør han denne mannen hva denne mannen, som er en som ingen legger merke til, og ingen bryr seg om, hva han skal gjøre for ham. Det er ganske sykt! Jeg tror Jesus gjør det samme idag, han spør oss han han skal gjøre for oss. Spørsmålet er ikke hva vi kan, får til, eller ikke får til. Det er ikke en greie om at vi må være populær, komme med smarte ideer eller gjøre det bra på eksamen. Spørsmålet er det samme: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?

Den blinde svarte: «Rabbuni, la meg få synet igjen!» Da sa Jesus til ham: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.
Mark 10,46-62


I det Jesus spør denne mannen om dette spørsmålet, forventer han et svar, og han tar seg tid til å lytte til hva denne mannen faktisk vil. Han spør ikke spørsmålet, og så går videre, men han spør spørsmålet fordi han er interessert.
I tillegg er ikke Jesus bare en som lytter til hva som blir sagt, og synes synd på mannen, men han gjør noe med det. Det står her at det skjedde en helbredelse. Jeg tror det skjedde to. Både den fysiske, men også den psykiske i at Jesus ikke ignorerer den personen som alle andre gjør, men at han faktisk bryr seg om det denne personen ønsker og har å komme med.

Jeg tror spørsmålet er det samme idag, og jeg tror Jesus, som har makt over himmel og jord, spør deg det samme: "Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?"

Hva sier Gud om Paradise hotel?

Jeg har hørt mye om Paradise Hotel i det siste, og snakket med mange ungdommer som også så på det. Derfor tenkte jeg, slik som Geir, at jeg ville se en episode av programmet, for å finne ut hva dette faktisk var for noe, og hvorfor i all verden folk ville se dette etter alt jeg hadde hørt.

Episoden jeg så, var kanskje unntaket som bekreftet regelen: Den handlet lite om kropp og sex, men mest om taktikk og hvem som skulle være sammen med hvem for å komme frem til finalen.

Noe av det som skremte meg mest, var hvordan denne taktikken funket, og hva det faktisk sa om hvordan forhold burde vært.
For dere som ikke har sett det, handler det om at det må være en gutt og en jente som utgjør et par for at de skal kunne komme videre. Det var en gutt mer enn antall jenter, og dermed var det en gutt som skulle ut, men det var usikkert hvem.
Det som da var trikset for denne ene gutten, var at han måtte bryte opp et forhold for å kunne få en jente, og dermed komme til finalen. Dermed handlet det for jentene om hvilken gutt de skulle velge for at de skulle ha størst sannsynlighet for å komme til finalen, og det var helt greit å bryte opp et forhold som de hadde vært i, for å komme lengre i konkurransen.

Dette vil jeg påstå er et trekk vi kan se i kulturen rundt oss. Det er kanskje ikke Paradise Hotel som har påvirket kulturen vår så mye i den veien, men dette er på vei mer og mer nå. Trenden med at hvis en ikke er fornøyd med partneren sin, så kan en jo bare bytte, er økende. Dette synes jeg er hjerteskjærende og vondt, spesielt der barn/ungdommer er innvolvert. Selvsagt skal jeg ikke si at alle skillsmisser idag skjer pga det, og det er veldig mange triste skjebner der, og mange triste historier som jeg ikke aner noe om. Hvis du har opplevd noe av dette, håper jeg ikke du synes det er sårende at jeg tar det opp. Tanken er ikke å såre noen, men sette fokus på en utfordring i vårt samfunn.

Selv om samfunnet går mer og mer mot oppløsing av forhold vil jeg slå et slag for å ikke gi opp, og ikke spille taktikk, men tenke at den partneren en har valgt, har en valgt (forutsatt at partneren ikke er voldelig osv), og kunne strekke seg og gjøre sitt for at forhold skal vare, slik at det ikke blir som Paradise Hotel.
Hvorfor? Tenk så flott det må være å kunne vite at en har brukt hele livet med partneren, og en får veldig god tid til å bli kjent og kunne gjøre det best mulig for partneren, i tillegg til at det skaper stabilitet i familien, og gjør at barna har større sjanse for å trives. Skillsmisser har en stor tendens til å gå ut over barn, og også gi følger for hvordan barn gjør det på skolen.

Selvsagt er det enkelt for meg å si dette, og selvsagt er det vanskeligere å få det til i praksis, men jeg tror det er verd å prøve.
Når du gifter deg, lover du tross alt å elske hverandre til døden skiller oss ad. Og det har jeg lyst til når jeg gifter meg.

Så hva sier Gud om Paradise hotel? Jeg tror at Han sier at Han elsker deltakerne uansett hva de gjør, men at Han nødvendigvis ikke er like enig i konseptet og moralen som blir presentert.

Har ikke sagt så mye om kropp, sex osv, for bl.a. Geir har en god blogg om det, og så så jeg lite av det i episoden jeg så.

Hva tenker du?

Kristi himmelfartsdag

Selv om det ikke er påske ennå, er det at Jesus dro opp til himmelen viktig å få med seg. Det gjorde at Jesus kan være hos alle mennesker samtidig!

Ble minnet på 1.kor 15, 14-20, hvor det står noe viktig om oppstandelsen

Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.

Nyt kvelden ;)

Å krysse grenser

Misjonshøgskolen går i dag nye veier for å krysse grenser, som er visjonen for skolen. Det er jo slik at de lærer studentene sine å gå både igjennom vinduer og dører. Hva blir det neste?
Bilde fra kantinen, tatt idag.

Hva er det vi egentlig leter etter?

Tid for en enda ny bokanmeldelse! Denne gangen er det "Leter etter Gud vet hva" av Donald Miller. Det er kjekt å ha god tid til å lese bøker som ikke er pensum, og som jeg merker gir meg noe.

Jeg håper virkelig det kommer en forfatter av Donald Miller-typen fra Norge i fremtiden. Grunnen til dette er at Miller skriver veldig godt og direkte om den amerikanske kulturen, og hvordan den påvirker, og samtidig hvilke problemer det får for å forstå kjernen av kr.dom. Dette høres veldig kjedelig ut, men det er faktisk utrolig bra. Jeg tror at vi trenger noen som også gjør det med den norske kulturen. Imellomtiden fungerer boken til Miller veldig godt, siden vi også er påvirket av amerikansk kultur. Men nok om det vanskelige "kulturordet".
Boken er veldig lettlest, og på 230 sider. Han skriver litt som Erlend Loe, men ikke så irriterende setninger ;)

Det Miller tar utgangspunkt i, (og som jeg sitter igjen med) er livbåtteorien. Det er som om hele verden er ombord i en livbåt, og alle oss må holde taler og vise hvorfor vi er de som ikke burde kastes av båten. Dette ser vi også igjen i realityserier som skal stemme ut folk som de ikke liker. Vi er så utrolig opptatt av at andre skal se opp til oss, og at vi skal være viktige personer. Personer som er slik at det ikke er det samme om vi lever eller ikke. Målet er å stige lengst mulig opp på rangstigen, og være viktigst mulig.
Dette er noe som gjennomsyrer hele måten vi tenker på, og som er utrolig slitsomt og tungvindt. Hva skal vi gjøre når vi virkelig har jobbet for noe, og så er det helt forsvunnet i løpet av 2-3 år? Da må vi jo begynne helt på nytt igjen.
Det er håp: Dette er ikke noe som trenger å være sånn. Så hvordan kan vi komme oss ut av dette? Det er her Miller tar utgangspunkt i Jesus, og viser at Jesus var stikk motsatt av livbåtteorien som var i bruk på Jesu tid. Jesus brydde seg om folk, uavhengig av om de var høyt oppe eller langt nede på rangstigen. Og det tror jeg vi også er kalt til.
Det er her problemet dukker opp: Hvis vi skal gi blaffen i rangstigen, hvordan kan vi da sikre vår egen verdi? Det går liksom ikke an å ta avstand fra det systemet som skal gi oss verdi, for da får vi også problemer
Løsningen høres kanskje enkel ut, men det er å søke Gud, og la Gud være den som bekrefter oss. Det er så utrolig enkelt å si, men så veldig vanskelig å gjennomføre. Grunnen er at det ikke er vi som kan gjøre det, men vi er avhengig av at det er Gud som gjør det. Vi er avhgngig av å slippe vår posisjon i livbåten, og kjenne at det faktisk er Gud som bærer oss. Og for å være helt ærlig, tror jeg ikke det finnes en løsning på dette problemet som ikke innebærer Gud.

Avslutningskapittelet i denne boken er noe som jeg tror jeg kommer til å vende tilbake til gang på gang. Miller tar utgangspunkt i kjærlighetsfortellingen til Romeo og Julie, og forteller oss at dette egentlig har skjulte teologiske tanker om hvordan Jesus forholder seg til kirken. Det er ikke slik at Gud bare bekrefter oss, men Han ønsker en romanse. Han ønsker å bekrefte oss gang på gang på gang. Tenk for en bekreftelse å kunne være i et romantisk forhold med den største i hele universet. Det er ganske mye større enn det vi egentlig lengter etter, og det tar ihvertfall tid for meg å skjønne at det faktisk er sant.
Samtidig sitter jeg igjen med den tanken at sann kjærlighet koster. Kanskje kommer det mer om det på bloggen etterhvert. Jeg tror det er slik fordi vi er så utrolig flinke til å snakke om hvordan vi elsker hverandre. Likevel blir det ikke helt sant hvis vi ikke lever det, og viser at dette faktisk er noe vi mener. I et forhold mellom mann og kvinne, blir det også slik at det koster. En må legge fra seg tanken om å finne en bedre halvdel på neste hjørne når en allerede er i et forhold. Og jeg tror at et slikt forhold til Gud også vil koste, fordi vi må legge fra oss livbåten og rangstigen, og det som gir oss verdi, og hoppe på Jesus alene. Det er en prosess jeg er midt inne i, og som jeg merker at koster. Likevel tror jeg at resultatet på den andre siden er så til de grader bedre. Jeg gleder meg til å se hva som kommer!

Boken er herved anbefalt! Håper det kommer en norsk Donald Miller snart!

Askehumor

Det blir en solid oppdatering av bloggen idag, og da må vi nesten begynne med forrige ukes hendelse med vulkan osv. Det er utrolig hvor mye humor som kan lages ut av situasjoner vi ikke kan kontrollere. (Det er også dette som er faren ved å ha tørr hmor, som det det gjerne blir pga aske ;))

En god artikkel kan du finne her, og jeg sakser herved noen av mine favoritter:

• Kan værmelderne kalles svovelpredikanter nå?
• Problemene med flytrafikken skyldes ikke island, men alaska.
• Norsk Tipping bidrag med morsomheter de også. De har nemlig lovet ny tippegevinst: ASKE POTT.

Hva skulle vi gjort uten tørr humor?

Tilstede

Har fått "Tilstede" av Paul Grønseth på hjernen nå, og tenkte å dele den med dere her. Vet ikke om den ligger ute, men du kan jo søke på den. Det er spesielt broen (uthevet) som jeg tenker på for tiden


Stor og mektig nok til å gjøre hva Du vil
Stormer adlyder Deg
Bølger stilner ved et ord fra Deg

Din kraft er ikke låst til tid og sted
Og Ditt nærvær er ikke styrt av følelser

Takk for at Du er tilstede hver morgen og kveld
Selv når jeg hverken tror eller ser det, omgir Du meg
og selv når jeg snubler og faller
står Din kjærlighet fast
Takk Gud for at Du bryr deg om en som meg

Om mitt liv er på topp eller faller i grus
Du er der uansett, natt og dag omgir du meg

Din kraft er ikke låst til tid og sted
Og ditt nærvær er ikke styrt av følelser

Takk for at Du er tilstede hver morgen og kveld
Selv når jeg hverken tror eller ser det, omgir Du meg
og selv når jeg snubler og faller
står Din kjærlighet fast
Takk Gud for at Du bryr deg om en som meg

Jeg tilber en som er tilstede
Jeg synger ut til en som er tilstede
Jeg synger ut til Deg som er tilstede
Jeg tilber Deg fordi Du er tilstede

Takk for at Du er tilstede hver morgen og kveld
Selv når jeg hverken tror eller ser det, omgir Du meg
og selv når jeg snubler og faller
står Din kjærlighet fast
Takk Gud for at Du bryr deg om en som meg

Noe Gud blir fort kritisert for, spesielt av ikke-kristne, er at Gud er en som er fraværende. Jeg tror ikke på en Gud som er fraværende, men jeg tror på en Gud som er tilstede. En Gud jeg merker at er der hver dag, og det er fantastisk! Og Han er faktisk tilstede, selv om det ikke alltids føles slik.

Den bortkomne sønn vender hjem

Da var det tid for en ny bokanmeldelse, og denne gangen står Henri Nouwen sin bok "Den bortkomne sønn vender hjem"(1992) for tur. Dette er en bok jeg har gledet meg lenge til å lese, for jeg har hørt mye bra om den. Et annet høydepunkt var at den kun er på 143 sider, så det tar ikke all verden med tid for å lese den.


Henri Nouwen er en katolsk prest, og tidligere professor i teologi ved Harvard i USA, og flyttet så inn i et bofellesskap innen L'Archebevegelsen sammen med psykisk utviklingshemmede, hvor han arbeidet som prest. Det i seg selv er ganske spesielt. Jeg er imponert over at han skriver så godt for å være en teologiprofessor ;) Samtidig er lignelsen om den bortkomne sønn en av de mest spennende i Bibelen, så da var vi igang.

Siterer lignelsen fra Luk 15,11-32:
Jesus sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.»
20 Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» 22 Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. 26 Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. 27 «Din bror er kommet hjem,» svarte han, «og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.» 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!» 31 Faren sa til ham: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Det er altså denne Nouwen tar utgangspunkt i, og deler den opp i 3: Den bortkomne sønnen, den hjemmeværende sønnen, og faren.
I tillegg tar han utgangspunkt i bildet "Den fortapte sønns gjenkomst" av Rembrandt, og forteller også mye om Rembrandt sin vinkling når han malt dette maleriet på flere meter i høyde og bredde.


Den bortkomne sønnen
Den bortkomne sønn sier egentlig at han ønsker at faren skulle vært død, siden han ønsker arven. Etter faren h ar gjrot det uhørte å gi ham den, skaper han store problemer for faren ved at han selger det han eier, og reiser vekk. (Sønnene/barna var datidens pensjonsfond og sikring) Han følger dermed ingen av forpliktelsene han burde, og kunne risikere at faren døde.
Og det er her Nouwen gjør noe som jeg ikke har sett andre teologiprofessorer gjøre, og det er at han personliggjør det, og snakker om at han finner deler av den yngste sønn i seg selv, og hvordan hans reise har vært.
Han sier at det at sønnen reiser hjemmefra, og det at vi reiser hjemmefra er å fornekte at vi tilhører Gud, og at at han har skapt oss akkurat sånn som vi er.
Dette betyr at vi fort søker anerkjennelse hos andre mennesker. Vi går fort rundt og spør folk: "elsker du meg?". Vi blir da fort slaver for hva verden sier, og får ikke være den som vi er skapt til å være. Verden er jo kun interessert i folk som ser vakre ut, eller har god utdannelse, eller er eksperter i noe. Vi hører ikke lengre den lave stemmen fra Gud som sier at Han elsker oss, uansett hva vi gjør.
så begynner sønnen å vende hjem, og forbereder seg på en unnskyldning til sin far, sønnen som sa at faren burde dø. Dene unnskyldningen lager han, selv om han har identitet som sønn. Likevel, på tross av alt sønnen har gjort, tar ikke faren seg tid til å høre unnskyldningen engang, men tar ham imot med glede, og lager en fest for ham.

Den hjemmeværende sønnen
Han er det kanskje vanskeligst å bli klok på, fordi han er hjemme hele tiden, og det ser ut som alt er i orden på overflaten. Likevel er det lett å se at han ikke er fri, og ikke nyter friheten til sin far, slik meningen er. Han er derimot bitter, og sint på broren som kommer hjem, fordi broren blir så godt mottatt, selv om han har gjort så mye kjipt. For den eldste sønnen er det derimot en åpen slutt. Velger han å ta imot det faren tilbyr ham, eller ønsker han å forbli bitter på den yngste sønnen? Jesus fortalte denne lignelsen til de religiøse på hans tid som gjorde alt rett, og det er tydelig å se at de er den eldste sønnen i denne historien, i tillegg til andre som er pliktoppfyllende og gjør ting rett. Samtidig er det vanskeligst å vende bort fra å være den bortkomne sønnen, fordi det som er galt er ikke så tydelig, og krever bevisste valg.

Faren
Faren tar imot begge sønnene uavhengig av all den driten de har gjort. Faren er også et bilde på Gud som tar oss imot, og Nouwen skriver videre om hvordan Guds hjerte er for oss, som er hans barn, selv om vi ofte er redd for at Gud skal avvise oss. Så istedenfor avvisning, dekker både faren og Gud opp til en stor fest, som han inviterer oss til.
Nouwen avslutter så med å si at vårt kall er å komme til faren, og deretter bli som faren: En som tar imot, og som klarer å tilgi uavhengig av hva folk har gjort. En som klarer å elske andre for den de er, uten å være bitter på dem, eller sinte.

Jeg omtaler kun bøker som har gjort noe med meg, og derfor bærer anmeldelsen preg av dette, så er du advart ;)
Nouwen forteller at han kjenner seg igjen i alle disse, og det gjør sannelig jeg også. Jeg kjenner at jeg er den bortkomne sønn, som gjerne ofte drar fra det Gud sier om meg, ut i verden, og trenger å komme tilbake og se at det jeg egentlig søker etter, det finner jeg hos Gud, og ikke hos andre
Jeg kjenner at jeg er den hjemmeværende sønn, som har fort gjort for å sammenligne meg med andre, og forvente at Gud skal handle annerledes enn det han gjør, og sliter med å skjønne at jeg er mer enn bare en tjener i Guds hus, men jeg er en sønn og en arving.
Jeg kjenner så at jeg utfordres til å bli enda mer lik Gud, og bli som faren som kan møte folk, og tilgi dem for det de gjør, fordi Gud elsker dem, og fordi Gud elsker meg, og fordi Gud har alle som favorittbarn.

Jeg er klar over at jeg egentlig gjør et rov mot boken nå, siden denne anmeldelsen ikke klarer å yte boken rettferdighet, siden den er så bra! Det er så godt å være i prosessen, og skjønne mer og mer av at Gud faktisk elsker meg for den jeg er, og at jeg ikke trenger å søke til andre om anerkjennelse. Jeg fatter samtidig ikke hvordan Gud kan være så utrolig god som Han er, og kunne ha så utrolig mye nåde som han faktisk har! Han tilgir og tilgir og tilgir, og er rett og slett fantastisk å kjenne!
Herved er anbefalingen gitt!

La deg bli elsket av Gud, og gjerne les boken!

Hva er verd å kjempe for?

Det overrasker kanskje deg, (og kanskje meg), men jeg så filmen "300" hos en kompis i går. Den handler om Kong Leonidas som tok med seg 300 av sine beste krigere, og gjorde alt i sin (og deres) makt for å stoppe perserne, som hadde en talløs hær. De klarte å holde ut utrolig lenge, og skape mye trøbbel for perserne, før de trakk sitt siste livspust. Det er en ganske blodig film, som forteller om noen som hadde noe som var verd å kjempe for. Det samme ser vi i uttallige filmer om 2.verdenskrig, og andre kriger som har vært utkjempet i historien.


Det som slo meg etterpå, var spørsmålet om hva som er verd å kjempe for i 2010 idag. Idag er det kanskje ikke like konkret, siden vi ikke har en fiendehær som truer landet vårt. Hva er likevel verdt å kjempe for?

Denne gangen skal jeg ikke komme med et ferdigtygd svar, men lurer på hva DU tenker... Hva er verdt å kjempe for i 2010? Hva er verd å dø for?

God påske!

Dagens link

Ikke så ofte jeg kommer over artikler som er verd å linke til, men her skal dere få en: sjekk navnet på han som har blitt intervjuet.

Kanskje litt tør teologisk humor, men det får heller være

Totalt unødvendig!

Da var det påan igjen, med nytt blogginnlegg. Snakket bl.a. med to folk denne uken som ikke helt forstod ordet ”nåde”, og derfor tenkte jeg at jeg skulle forklare det litt, siden det er et veldig viktig ord, som har mistet betydningen sin i kulturen vår ;)

• Det som er greien, er at jeg tror det var en Gud som skapte verden, og som skapte en er den med nydelig natur, med flotte folk, og hvor ting fungerer (stortsett). Vi har mulighet til å leve, til og bevege oss, føle ting kjenne ting, smake ting og ta på ting. Det var ikke noe Gud hadde trengt å gjøre i det hele tatt, men Han valgte å gjøre det likevel.
• Så skaper Gud ikke bare ett menneske, men to mennesker. Det hadde Han heller ikke trengt. Han hadde for så vidt ikke trengt å skape noen i det hele tatt, men Han valgte å gjøre det likevel.
• Så får mennesker tilgang til denne verden, og alt sammen ser veldig bra ut. Det som skjer er at Gud kommer ned til jorden og henger med mennesket. (1.Mos 3,8). Det hadde han ikke trengt i det hele tatt. Han kunne jo fint ha lent seg tilbake og nytt livet, og ikke brydd seg om hva som skjer. Hvorfor skulle Han bry seg egentlig? For grekerne på Jesu tid var det vanlig å tenke at guden var en skapergud som skapte verden, og som ikke brydde seg etterpå, bortsett fra hvis du maste mye. Her ser vi at det er helt annerledes.
• Men det mennesket så velger å gjøre, der er å si til Gud at alt det Han hadde fikset og ordnet ikke var godt nok. De bestemte seg dermed for å ødelegge verden som var så perfekt, med å slippe til ondskapen. De sier da at Gud ikke var bra nok, og at de ikke ville være sammen med Ham lengre. Gud har en veldig god grunn for å avslutte hele greiene. Hvorfor i all verden skal Han gidde å holde oppe verden når de små sandkornene prøver å gjøre opprør mot Ham, Han som har laget dem? Hvorfor skal Han i det hele tatt gidde å bry seg? Likevel tar Gud en helt uventet løsning.
• Gud bestemmer seg for finne en løsning som gjør at mennesker kan henge med Ham igjen, etter det som har gått i stykker. Det hadde han absolutt ikke trengt.
• Gud bestemmer seg så for å bruke enda mer tid med mennesker (Abraham, Isak, Jakob osv). Det hadde Han absolutt ikke trengt, menneskene hadde jo vraket ham. Han som var så stor.
• På barneskolen/ungdomsskolen så var det gjerne en veldig gjengtendens når jeg gikk på skolen. Det var liksom om å gjøre å henge med de kule, og om å gjøre at de kule hadde lyst til å henge med en selv. Hvis en da gjorde en tabbe, var det gjerne sånn at de kule ikke ville henge med en, og en var like langt. Her velger vi å vrake den kule (Gud, som har makt til alt), og likevel velger Han å prøve på nytt. Det hadde ikke Gud trengt, men Han valgte dette.
• Gud velger seg et folk (noe som Han ikke hadde trengt å gjøre), og bestemmer seg for å redde de fra slaveri, noe Han heller ikke hadde trengt å gjøre.
• Mange hundre år går, der mennesker igjen gir blaffen i Gud, og Gud fremdeles ikke gir opp. Han redder de hver gang de søker ham igjen, selv om han ikke hadde trengt det, og de absolutt ikke fortjente det.
• Det kommer en konge som heter David, som igjen virkelig driter på draget, og dreper en mann for å få en ny kone. Gud kunne ha avsatt han på flekken, men istedenfor velger Gud å fortsatte å være venner med ham.
• Det går flere hundre år, og folket som Gud har valgt seg, velger fremdeles å gi blaffen i hva Han sier, men likevel velger Han å sende folk som kommer med håp og forteller om en frelse som skal komme. Gud hadde ikke trengt det, og folket hadde absolutt ikke fortjent det.
• Så skjer det store: Gud blir menneske, og kommer ned på jorden. Kanskje har du ikke tenkt over dette, men dette er helt fullstendig sykt. Hvilken grunn skal Gud i det hele tatt ha for å gjøre det? At Gud som har skapt hele verden og alt som er i det, og universet som er så stort at vi ikke forstår det en gang, som velger å komme til jorden! Dette har vi fremdeles store problemer med å forstå. I Islam i dag er dette en helt fjern tanke, som i følge Islam er helt på tur. Dette skapte også store problemer for grekerne og jødene på Jesu tid. At Gud blir menneske! Det var noe som Han absolutt ikke hadde trengt, men Han valgte å gjøre det for det. Ikke fordi vi fortjener noe som helst, men fordi Han valgte det.
• Når da Gud blir menneske, burde vi absolutt ha gitt Ham makt og herlighet og et så behagelig liv som mulig, siden Gud faktisk har all makt i himmel og på jord. Og likevel valgte Gud å ikke la Jesus bli født i et slott eller palass, men i en stall Det er absolutt noe Gud ikke hadde trengt, å sende Sønnen sin til det mest stakkarslige stedet, langt utenfor alle maktens korridorer.
• Gud, som er himmelens og jordens skaper velger så å la seg døpe av et menneske, velger å bli fristet, velger at Han skal være avhengig av menneskelig mat. Det er så unødvendig, hvis du skal se på hva vi fortjener. Det er absolutt noe Gud ikke hadde trengt. Likevel gjør Han det. Jesus, Skaperen av jorden, blir fullt og helt menneske, akkurat som oss.
• Og så velger Gud å la seg bli forrådt (noe Han visste om at kom til å skje). Gud velger så videre at Han skal bli pint og slått og sparket og torturert på den verst tenkelige måten mennesker har funnet til å drepe noen på. For oss, for å redde det Han har skapt fra ondskapen. Dette skapte også store problemer for jøder og grekere. At Gud som er så stor velger å DØ for mennesker er egentlig helt utenkelig, og umulig å forestille seg. Hvorfor i all verden skulle han gjøre det?
• Jesus står så opp igjen, og velger ut 12 helt vanlige mennesker til å fortelle hva som har skjedd. Det er også noe Han ikke hadde trengt. Han kunne fint ha formidlet budskapet på andre måter
• Og så velger Gud å bruke masse tid for å sørge for at så mange mennesker som mulig skal få høre om hvordan de kan bli reddet fra ondskapen. Det hadde Han ikke trengt i det hele tatt.
• I tillegg er Gud interessert i å snakke med oss i dag i 2010, og lytte til hva vi har å si, og ikke minst snakke til oss, og være tilstede midt i hverdagen vår, selv om vi er mennesker som har masse feil. Det er egentlig så unødvendig at Gud gir oss en sånn tabbekvote, og likevel velger å høre på oss. Men Gud har valgt det likevel.
• I tillegg er det ikke slik at Gud kun vil høre på hva vi har å si, men Han har valgt å elske oss, det bildet på den tetteste fellesskapet som vi mennesker kan ha, noe Han heller ikke hadde trengt. Likevel velger Han det, av fri vilje.

Det er dette som er nåde, at Gud velger å gjøre så mye godt med oss, selv om Han definitivt ikke hadde trengt det. Hvorfor velger Han det? Det er et godt spørsmål, men Han har valgt det. Og Han har vist at Han er trofast. Han hadde ikke trengt i det hele tatt å redde oss når vi fornærmet han på en slik måte vi gjorde. Han hadde ikke trengt å vise at Han brydde seg når vi avviste ham. Han hadde definitivt ikke trengt å lage en frelsesplan for å redde oss, men Han valgte det. Han hadde ikke trengt å gi oss fri vilje, slik at vi kan tenke selv. Han hadde ikke trengt å skape verden så perfekt som han gjorde. Og Han hadde definitivt ikke trengt å komme ned på jorden slik Han gjorde.

Det er dette som er nåde for meg, at Gud faktisk er villig til å gjøre så utrolig mye for å redde meg, og for å være med meg, og bruke tid md meg. Han er en utrolig god venn for meg, noe han heller ikke hadde trengt, men han valgte det, av fri vilje. Jeg har ingen gode argumenter for at Gud skal velge meg, men Han gjør det likevel.

I den norske kulturen i dag, får vi alltid belønningen etter vi har resultater å vise til, for eksempel OL. Vi har det også på jobben, der vi får lønn for jobben, etter den er gjort. Vi har det på skolen, der vi får karakterer etter lesing og studering. Vi har det slik at folk som skal få prestisjejobber får det etter de kan vise til gode resultater. Vi har det gjennomsyret i hele tankegangen vår.

Gud sender oss belønningen før vi i det hele tatt har hatt mulighet til å vise til resultater. Vi har ingenting å vise til, og ingenting å være stolt av, egentlig.

Likevel er vi så opphengt i det vi gjør og de resultatene og gode gjerningene vi har å vise til, når det egentlig er peanuts i forhold til det Gud har gjort for oss. For hva har vi egentlig å stille opp med for å fortjene at Gud skal redde oss?

Den eneste grunnen vi har til at Gud skulle velge å redde oss, og være med oss, er at HAN VALGTE DET SELV. Ikke noe av hva vi gjør. Det er det som er nåde, og jeg tror det er derfor vi sliter med å skjønne det. For det er så til de grader annerledes enn det vi opplever andre steder.

OG så er det folk som spør: hvordan vet du at det finnes en Gud? Jeg er ikke i tvil. Jeg ser så mye ting Han gjør som Han absolutt ikke hadde trengt å gjøre. Og likevel gjør Han det.

For en Gud vi har! For en nåde!

Hører på Paul Grønseth nå, cden ”Harper og Lyrer”. Refrenget på låten ”Nåde” går:

En evighet er altfor kort til å si takk for alt som du har gjort

Takk Gud!

Ukens sitat

Da var det påan igjen, og lenge siden jeg har postet. Har vært en hektisk periode nå fra jul, og til forrige uke. Var bl.a. med på IMPULS, flyttet, og hadde eksamen. Skal skrive mer om det litt senere.

Nå tenkte jeg at jeg skulle dele ukens sitat med dere:

Det er et av de viktige idrag fra den finske theosis-forkning at den har klargjort at en slik tilnærming bygger på metafysiske forutsetninger som ikke er forenlige med bibelsk inkarnasjons-realisme. Nå kan beskrivelse av troens fellesskap som ontologisk, slik Mannermaa og hans disipler gjerne sier det, og som utvilsomt gir uttrykk for vel begrunnet kritikk av kantiansk nyprotestantisme, nok også oppfattes for statisk
Sitat K Alfsvåg, pensum

Hva tenker du? Enig?