Ihvertfall: Det jeg gjorde der, var å være med på en veldig bra konferanse med Frikirken, om kall, og om tjeneste. Fra før av, har ordet "kall" vært et veldig sensitivt ord blant noen på MHS(uten å nevne navn), og det er kanskje ikke alle som liker ordet like godt. Over en god middag på en veldig bra resturant i Oslo, ble vi fortalt at det var et like stort kall å gå inn som kassadame på rimi som pave i Roma. Det går ikke an å gradere kall, og de sa at vi måtte utikle en nidkjærhet for kallet, et ønske om å virkelig få vite hva Gud ville vi skulle gjøre (hva som var vårt kall). Dagen etterpå handlet om hva kall var i forhold til Bibelen (spes om Paulus sitt kall og tjeneste). Vi fikk også vite hva slags oppgaver som fantes i Frikirken nasjonalt og lokalt, og det var veldig spennende. Godt å få spørre som ting en lurte på. Avslutningen ble en sesjon om hvordan en skulle overleve i tjenesten, og dette var veldig praktisk og nyttig. Kjente meg igjen i en god del av det som ble tatt opp. Deretter var det taxi til en enda bedre resturant, og et kjekt måltid før det bar avgårde til Fjellhaug, for å besøke Ingar. Kjekt å se hvordan de hadde det der, og enda kjekkere å få hengt med Ingar! Etter en overnatting der, bar det avgårde til flyet, og back in Stavanger. Der var det takkegudstjeneste på IMI.
Helgen har gitt meg to tanker:
- For det første gleder jeg meg til å begynne å jobbe. Men samtidig er jeg veldig glad for jeg ikke vet hvilke menighet eller kirkesamfunn jeg skal tjenestegjøre i. Da hadde jeg blitt bekymret. Stoler på at Gud sier det når jeg må vite det. Likevel gav konferansen en påminnelse om at det er viktig å være et sted med god oppfølging, og i den sammenheng er Frikirken med 85 forskjellige menigheter, og et godt støtteapparat ikke dumt. Likevel får vi seg hvor jeg havner
- For det andre, kjenner jeg på en stor takknemlighet, både for alt frikirken gjorde, og for at de var så spandable med oss (vi slapp omtrent å betale noe som helst!), og for å høre hva Gud gjør med andre folk (på gudstjenesten på IMI)
For et par uker siden, gjorde jeg noe jeg har tenkt på lenge: Jeg gikk på mega og kjøpte meg en glosebok, til under 10 kr. Den skal jeg bruke til å skrive ned bønnesvar som jeg har fått. Jeg begynte å skrive den 14/11, og har allerede skrevet ned 10 takkeemner som jeg er veldig glad for. Tror nok også jeg fint kunne doblet det på samme tid. Utrolig kjapt å glemme å takke, så oppfordrer alle til å gjøre det samme.
Klarer vi å være takknemlige? Hvis jeg husker rett, var det dette verset jeg fikk til konfingen min: Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."
Idag knuste jeg ett av litermålene jeg har(hadde). Enten kan jeg velge å si "typisk", og irritere meg over det, eller så kan jeg "takke for tjenesten", og være glad for at det har vært et godt hjelpemiddel. Hva velger jeg? Hva velger du? Hva velger vi?
