Å krysse grenser

Misjonshøgskolen går i dag nye veier for å krysse grenser, som er visjonen for skolen. Det er jo slik at de lærer studentene sine å gå både igjennom vinduer og dører. Hva blir det neste?
Bilde fra kantinen, tatt idag.

Hva er det vi egentlig leter etter?

Tid for en enda ny bokanmeldelse! Denne gangen er det "Leter etter Gud vet hva" av Donald Miller. Det er kjekt å ha god tid til å lese bøker som ikke er pensum, og som jeg merker gir meg noe.

Jeg håper virkelig det kommer en forfatter av Donald Miller-typen fra Norge i fremtiden. Grunnen til dette er at Miller skriver veldig godt og direkte om den amerikanske kulturen, og hvordan den påvirker, og samtidig hvilke problemer det får for å forstå kjernen av kr.dom. Dette høres veldig kjedelig ut, men det er faktisk utrolig bra. Jeg tror at vi trenger noen som også gjør det med den norske kulturen. Imellomtiden fungerer boken til Miller veldig godt, siden vi også er påvirket av amerikansk kultur. Men nok om det vanskelige "kulturordet".
Boken er veldig lettlest, og på 230 sider. Han skriver litt som Erlend Loe, men ikke så irriterende setninger ;)

Det Miller tar utgangspunkt i, (og som jeg sitter igjen med) er livbåtteorien. Det er som om hele verden er ombord i en livbåt, og alle oss må holde taler og vise hvorfor vi er de som ikke burde kastes av båten. Dette ser vi også igjen i realityserier som skal stemme ut folk som de ikke liker. Vi er så utrolig opptatt av at andre skal se opp til oss, og at vi skal være viktige personer. Personer som er slik at det ikke er det samme om vi lever eller ikke. Målet er å stige lengst mulig opp på rangstigen, og være viktigst mulig.
Dette er noe som gjennomsyrer hele måten vi tenker på, og som er utrolig slitsomt og tungvindt. Hva skal vi gjøre når vi virkelig har jobbet for noe, og så er det helt forsvunnet i løpet av 2-3 år? Da må vi jo begynne helt på nytt igjen.
Det er håp: Dette er ikke noe som trenger å være sånn. Så hvordan kan vi komme oss ut av dette? Det er her Miller tar utgangspunkt i Jesus, og viser at Jesus var stikk motsatt av livbåtteorien som var i bruk på Jesu tid. Jesus brydde seg om folk, uavhengig av om de var høyt oppe eller langt nede på rangstigen. Og det tror jeg vi også er kalt til.
Det er her problemet dukker opp: Hvis vi skal gi blaffen i rangstigen, hvordan kan vi da sikre vår egen verdi? Det går liksom ikke an å ta avstand fra det systemet som skal gi oss verdi, for da får vi også problemer
Løsningen høres kanskje enkel ut, men det er å søke Gud, og la Gud være den som bekrefter oss. Det er så utrolig enkelt å si, men så veldig vanskelig å gjennomføre. Grunnen er at det ikke er vi som kan gjøre det, men vi er avhengig av at det er Gud som gjør det. Vi er avhgngig av å slippe vår posisjon i livbåten, og kjenne at det faktisk er Gud som bærer oss. Og for å være helt ærlig, tror jeg ikke det finnes en løsning på dette problemet som ikke innebærer Gud.

Avslutningskapittelet i denne boken er noe som jeg tror jeg kommer til å vende tilbake til gang på gang. Miller tar utgangspunkt i kjærlighetsfortellingen til Romeo og Julie, og forteller oss at dette egentlig har skjulte teologiske tanker om hvordan Jesus forholder seg til kirken. Det er ikke slik at Gud bare bekrefter oss, men Han ønsker en romanse. Han ønsker å bekrefte oss gang på gang på gang. Tenk for en bekreftelse å kunne være i et romantisk forhold med den største i hele universet. Det er ganske mye større enn det vi egentlig lengter etter, og det tar ihvertfall tid for meg å skjønne at det faktisk er sant.
Samtidig sitter jeg igjen med den tanken at sann kjærlighet koster. Kanskje kommer det mer om det på bloggen etterhvert. Jeg tror det er slik fordi vi er så utrolig flinke til å snakke om hvordan vi elsker hverandre. Likevel blir det ikke helt sant hvis vi ikke lever det, og viser at dette faktisk er noe vi mener. I et forhold mellom mann og kvinne, blir det også slik at det koster. En må legge fra seg tanken om å finne en bedre halvdel på neste hjørne når en allerede er i et forhold. Og jeg tror at et slikt forhold til Gud også vil koste, fordi vi må legge fra oss livbåten og rangstigen, og det som gir oss verdi, og hoppe på Jesus alene. Det er en prosess jeg er midt inne i, og som jeg merker at koster. Likevel tror jeg at resultatet på den andre siden er så til de grader bedre. Jeg gleder meg til å se hva som kommer!

Boken er herved anbefalt! Håper det kommer en norsk Donald Miller snart!

Askehumor

Det blir en solid oppdatering av bloggen idag, og da må vi nesten begynne med forrige ukes hendelse med vulkan osv. Det er utrolig hvor mye humor som kan lages ut av situasjoner vi ikke kan kontrollere. (Det er også dette som er faren ved å ha tørr hmor, som det det gjerne blir pga aske ;))

En god artikkel kan du finne her, og jeg sakser herved noen av mine favoritter:

• Kan værmelderne kalles svovelpredikanter nå?
• Problemene med flytrafikken skyldes ikke island, men alaska.
• Norsk Tipping bidrag med morsomheter de også. De har nemlig lovet ny tippegevinst: ASKE POTT.

Hva skulle vi gjort uten tørr humor?

Tilstede

Har fått "Tilstede" av Paul Grønseth på hjernen nå, og tenkte å dele den med dere her. Vet ikke om den ligger ute, men du kan jo søke på den. Det er spesielt broen (uthevet) som jeg tenker på for tiden


Stor og mektig nok til å gjøre hva Du vil
Stormer adlyder Deg
Bølger stilner ved et ord fra Deg

Din kraft er ikke låst til tid og sted
Og Ditt nærvær er ikke styrt av følelser

Takk for at Du er tilstede hver morgen og kveld
Selv når jeg hverken tror eller ser det, omgir Du meg
og selv når jeg snubler og faller
står Din kjærlighet fast
Takk Gud for at Du bryr deg om en som meg

Om mitt liv er på topp eller faller i grus
Du er der uansett, natt og dag omgir du meg

Din kraft er ikke låst til tid og sted
Og ditt nærvær er ikke styrt av følelser

Takk for at Du er tilstede hver morgen og kveld
Selv når jeg hverken tror eller ser det, omgir Du meg
og selv når jeg snubler og faller
står Din kjærlighet fast
Takk Gud for at Du bryr deg om en som meg

Jeg tilber en som er tilstede
Jeg synger ut til en som er tilstede
Jeg synger ut til Deg som er tilstede
Jeg tilber Deg fordi Du er tilstede

Takk for at Du er tilstede hver morgen og kveld
Selv når jeg hverken tror eller ser det, omgir Du meg
og selv når jeg snubler og faller
står Din kjærlighet fast
Takk Gud for at Du bryr deg om en som meg

Noe Gud blir fort kritisert for, spesielt av ikke-kristne, er at Gud er en som er fraværende. Jeg tror ikke på en Gud som er fraværende, men jeg tror på en Gud som er tilstede. En Gud jeg merker at er der hver dag, og det er fantastisk! Og Han er faktisk tilstede, selv om det ikke alltids føles slik.

Den bortkomne sønn vender hjem

Da var det tid for en ny bokanmeldelse, og denne gangen står Henri Nouwen sin bok "Den bortkomne sønn vender hjem"(1992) for tur. Dette er en bok jeg har gledet meg lenge til å lese, for jeg har hørt mye bra om den. Et annet høydepunkt var at den kun er på 143 sider, så det tar ikke all verden med tid for å lese den.


Henri Nouwen er en katolsk prest, og tidligere professor i teologi ved Harvard i USA, og flyttet så inn i et bofellesskap innen L'Archebevegelsen sammen med psykisk utviklingshemmede, hvor han arbeidet som prest. Det i seg selv er ganske spesielt. Jeg er imponert over at han skriver så godt for å være en teologiprofessor ;) Samtidig er lignelsen om den bortkomne sønn en av de mest spennende i Bibelen, så da var vi igang.

Siterer lignelsen fra Luk 15,11-32:
Jesus sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.»
20 Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» 22 Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. 26 Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. 27 «Din bror er kommet hjem,» svarte han, «og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.» 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!» 31 Faren sa til ham: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Det er altså denne Nouwen tar utgangspunkt i, og deler den opp i 3: Den bortkomne sønnen, den hjemmeværende sønnen, og faren.
I tillegg tar han utgangspunkt i bildet "Den fortapte sønns gjenkomst" av Rembrandt, og forteller også mye om Rembrandt sin vinkling når han malt dette maleriet på flere meter i høyde og bredde.


Den bortkomne sønnen
Den bortkomne sønn sier egentlig at han ønsker at faren skulle vært død, siden han ønsker arven. Etter faren h ar gjrot det uhørte å gi ham den, skaper han store problemer for faren ved at han selger det han eier, og reiser vekk. (Sønnene/barna var datidens pensjonsfond og sikring) Han følger dermed ingen av forpliktelsene han burde, og kunne risikere at faren døde.
Og det er her Nouwen gjør noe som jeg ikke har sett andre teologiprofessorer gjøre, og det er at han personliggjør det, og snakker om at han finner deler av den yngste sønn i seg selv, og hvordan hans reise har vært.
Han sier at det at sønnen reiser hjemmefra, og det at vi reiser hjemmefra er å fornekte at vi tilhører Gud, og at at han har skapt oss akkurat sånn som vi er.
Dette betyr at vi fort søker anerkjennelse hos andre mennesker. Vi går fort rundt og spør folk: "elsker du meg?". Vi blir da fort slaver for hva verden sier, og får ikke være den som vi er skapt til å være. Verden er jo kun interessert i folk som ser vakre ut, eller har god utdannelse, eller er eksperter i noe. Vi hører ikke lengre den lave stemmen fra Gud som sier at Han elsker oss, uansett hva vi gjør.
så begynner sønnen å vende hjem, og forbereder seg på en unnskyldning til sin far, sønnen som sa at faren burde dø. Dene unnskyldningen lager han, selv om han har identitet som sønn. Likevel, på tross av alt sønnen har gjort, tar ikke faren seg tid til å høre unnskyldningen engang, men tar ham imot med glede, og lager en fest for ham.

Den hjemmeværende sønnen
Han er det kanskje vanskeligst å bli klok på, fordi han er hjemme hele tiden, og det ser ut som alt er i orden på overflaten. Likevel er det lett å se at han ikke er fri, og ikke nyter friheten til sin far, slik meningen er. Han er derimot bitter, og sint på broren som kommer hjem, fordi broren blir så godt mottatt, selv om han har gjort så mye kjipt. For den eldste sønnen er det derimot en åpen slutt. Velger han å ta imot det faren tilbyr ham, eller ønsker han å forbli bitter på den yngste sønnen? Jesus fortalte denne lignelsen til de religiøse på hans tid som gjorde alt rett, og det er tydelig å se at de er den eldste sønnen i denne historien, i tillegg til andre som er pliktoppfyllende og gjør ting rett. Samtidig er det vanskeligst å vende bort fra å være den bortkomne sønnen, fordi det som er galt er ikke så tydelig, og krever bevisste valg.

Faren
Faren tar imot begge sønnene uavhengig av all den driten de har gjort. Faren er også et bilde på Gud som tar oss imot, og Nouwen skriver videre om hvordan Guds hjerte er for oss, som er hans barn, selv om vi ofte er redd for at Gud skal avvise oss. Så istedenfor avvisning, dekker både faren og Gud opp til en stor fest, som han inviterer oss til.
Nouwen avslutter så med å si at vårt kall er å komme til faren, og deretter bli som faren: En som tar imot, og som klarer å tilgi uavhengig av hva folk har gjort. En som klarer å elske andre for den de er, uten å være bitter på dem, eller sinte.

Jeg omtaler kun bøker som har gjort noe med meg, og derfor bærer anmeldelsen preg av dette, så er du advart ;)
Nouwen forteller at han kjenner seg igjen i alle disse, og det gjør sannelig jeg også. Jeg kjenner at jeg er den bortkomne sønn, som gjerne ofte drar fra det Gud sier om meg, ut i verden, og trenger å komme tilbake og se at det jeg egentlig søker etter, det finner jeg hos Gud, og ikke hos andre
Jeg kjenner at jeg er den hjemmeværende sønn, som har fort gjort for å sammenligne meg med andre, og forvente at Gud skal handle annerledes enn det han gjør, og sliter med å skjønne at jeg er mer enn bare en tjener i Guds hus, men jeg er en sønn og en arving.
Jeg kjenner så at jeg utfordres til å bli enda mer lik Gud, og bli som faren som kan møte folk, og tilgi dem for det de gjør, fordi Gud elsker dem, og fordi Gud elsker meg, og fordi Gud har alle som favorittbarn.

Jeg er klar over at jeg egentlig gjør et rov mot boken nå, siden denne anmeldelsen ikke klarer å yte boken rettferdighet, siden den er så bra! Det er så godt å være i prosessen, og skjønne mer og mer av at Gud faktisk elsker meg for den jeg er, og at jeg ikke trenger å søke til andre om anerkjennelse. Jeg fatter samtidig ikke hvordan Gud kan være så utrolig god som Han er, og kunne ha så utrolig mye nåde som han faktisk har! Han tilgir og tilgir og tilgir, og er rett og slett fantastisk å kjenne!
Herved er anbefalingen gitt!

La deg bli elsket av Gud, og gjerne les boken!