Hvor er du?

Nå går det i hebraisk (bombe :P), og leste og oversatte akkurat 1.mos 3,6-9: "Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. 7 Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.
8 Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 9 Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?»"

Og det som er så interessant er at det er akkurat som jeg merker litt av Guds smerte bak ordene (spes v 8-9), etter syndefallet, og hvor skuffet Han var.

Jeg tror Gud lengter etter oss fremdeles, og spør det samme spørsmålet. Lar vi oss finne?