Utfordrende

Jeg har fått noen hint om at jeg burde skrive en ny post, og akkurat det har jeg tenkt å gjøre nå. Det er ikke det mest utfordrende å skrive blogg, det som utfordrer meg kommer senere. Først kan jeg vel si at livet i Stavanger på 2.året begynner å bli rutine, og det er egentlig veldig herlig, for da vet jeg ca hvor mye tid jeg bør bruke på skole(for vi blir ikke ferdig med det vi burde gjøre i hebraisken uansett hvor mye vi jobber), og hvor mye tid jeg kan bruke på andre ting. Det er egentlig utrolig kjekt å ha oversikten igjen, og da får jeg med en gang mer overskudd, så det er kjekt!

Idag har jeg tatt turen opp til Bergen, og det er alltid godt å komme hjem, og nyte utsikten ut over fjellene. Det jeg skal fortelle nå, skjedde på turen oppover. Har nemlig bedt lenge om å høre Guds stemme, og høre hva han har å si til meg. Merker også for tiden at jeg får et større hjerte for ungdommene i Stavanger. Tenker feks på butikken, og andre steder jeg ser ungdommer at det hadde vært utrolig kjekt å fått dem med på puls. Ikke fordi det er noe kult i seg selv, men fordi jeg tror Jesus noe som er evig, og som jeg tror alle trenger.
Og det som skjer når jeg ser disse ungdommene, er at jeg automatisk begynner å be, og spørre Gud hvordan vi kan nå disse med evangeliet. Det var det som skjedde mens jeg ventet på ferjen. Det er liksom helt greit å overlevere dette til Gud, men når Han da kaster det tilbake til meg, og utfordrer meg på å ta kontakt med dem, blir det med en gang mye mye mye mye verre. Og hva gjør jeg da? Dette utfordrer meg. Da jeg så kom på ferjen, satte jeg meg ved siden av en stor ungdomsgjeng, og klarte å starte en prat med dem, men samtalen stoppet etter et par setninger, før de begynte å prate med seg selv igjen. Likevel var jeg fornøyd, for jeg hadde klart å starte en prat med totalt ukjente folk, selv om den ikke varte så lenge. Da jeg skulle videre, satte jeg på en tale som jeg ikke trodde jeg hadde hørt før, som handlet om å høre Guds stemme. Og da sitter jeg igjen med: Ønsker jeg virkelig å høre Guds stemme, og bli utfordret til å gjøre utfordrende ting, og snakke med utfordrende mennesker?

Konklusjonen på tanken min var at det ønsket jeg, for jeg tror det kan skje veldig mye spennende hvis jeg tør å gjøre det. Og så er jeg glad for at jeg er i en læringsprosess hvor jeg kan få ta et skritt av gangen.

Merket også at det var utrolig herlig å la tankene svirre på vei oppover, blir fort veldig hektisk i Stavanger. Godt å kunne være litt alene, og samle energi og tenke!

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, selv om den mest sannsynlig blir tøff. Men ingen bloggpost uten en ny utfordring: Tør du å lytte fra Gud, selv om det blir utfordrende?
Nyt helgen!